Tentativ fotorealisme

En Genigraphics 100D+-konsoll, identisk med min arbeidsstasjon på 1980-tallet.
En Genigraphics 100D+, identisk med min konsoll på 1980-tallet (fra vårt søsterselskap, Data-Dias København), med en «tablet» over tastaturet. Vi jobbet med tablets i 1985, ser De.

I hine hårde, da datagrafikken var mitt levebrød, hendte det at jeg brukte sjeldne øyeblikks dødtid på å perfeksjonere fotorealistisk illustrasjon, et resultat det strengt tatt ikke er mulig å oppnå med vektorgrafikk, uten tekstur-rendering. Ikke var det nevneverdig tid til denslags heller – med mindre man var innstilt på å sitte ved arbeidsstasjonen døgnet rundt (noe arbeidet likevel krevde, både titt og både ofte). Nå smokker du det kjapt i hop hjemme i stua, på en Windows-maskin med billig-software. En arbeidsstasjonen som den til høyre, kostet glatt halvannen mill, enda den knapt var i nærheten av hjemmedataens formidable kapasitet, anno nu om dagen.

Hvordan du snur og vender på det, klarer jeg altså ikke å tegne mer fotorealistisk enn jeg har gjort med radioen over – noe som har sin forklaring i at vektorgrafikken utgjøres av hele flater og objekter, bestående av én farge hver, uten hjelp av piksler i alternerende sjateringer. Det jeg lager av gradienter, eller fargeforløpninger, som vi kalte dem før om årene, fremstilles ved hjelp av lineære overganger, fra ett punkt (for eksempel mørkt) til et annet (for eksempel lyst), skjønt de i denne tegningen er svært subtile – enkelte steder knapt synlig. Teksten fortsetter etter bildet.

Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).
Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).

Jeg mener … Selv en blind høne – som formodentlig også finner korn – ser at radioen over er en tegning, det er liksom ingen tvil. Fotorealismen kan altså ikke bli stort annet enn tentativ. Der punktgrafikken, fremstilt ved hjelp av Photoshop, for eksempel, byr på et vell av individuelt fargelagte punkter (eller piksler), som gir rom for sjatterte, organiske overflater, er vi vektorgrafikere henvist til gradientene.

Likevel sverger jeg til – ooohh – renheten og, ikke minst, detaljrikdommen, som beholdes, hvor mye du enn måtte lyste å skalere illustrasjonen opp. La meg vise noen utsnitt av radioen:

tivoli-radio02

Eller skulle vi gå den enda litt nærmere på klingen?

tivoli-radio03

Og nå har du sikkert skjønt tegningen med tegningen, men enkelte kjenner jo, som bekjent, ingen grenser:

tivoli-radio05

Crispy, crispy, crispy! Og jeg kunne selvfølgelig fortsette. Ulempen er naturligvis at mine små unøyaktigheter kommer for en dag. For kommer du så tett på, innser du at den grønne dotten på klokkeviseren burde ha vært tilført en smule dybde og profil. Men hey, det var vel egentlig ikke meningen å gå tegningen nøye etter i sømmene.

Det spørs om et foto tåler samme behandling. La oss myse litt på bildet jeg knipset av husets variant i dag, med mobil, riktig nok:

Forminsket.
Forminsket og noget beskåret.
Tett utsnitt.
Tett utsnitt.
Supertett utsnitt.
Supertett utsnitt – med noe som skal forestille et femtall.

Oh yes …

Vektorgrafikkens fortrinnlighet skulle uansett stå noenlunde klart for eventuelle lesere, som i bunn og grunn var hensikten. Tall og bokstaver orket jeg imidlertid ikke å tegne egenhendig, mer som følge av latskap enn noe annet. Typografien er altså ikke kliss identisk.

Og det perforerte høyttalerdekselet på toppen? Jeg kunne, selvfølgelig, men det hadde innebåret manuell fremstilling av individuelle hull, hvilket bringer meg tilbake til dette med tid og tålmodighet …

Ser vi likevel på forutsetningene, og begrensningene som ligger i vektorgrafikken, er jeg egentlig fornøyd med utfallet, og tror min santen forna da’rs levebrød er blitt noe av en hobby. En jeg for øvrig kan anbefale, om du er villig til å investere i et tegneprogram – som ingenlunde behøver å være kostbare Illustrator fra Adobe!

Det er i alle høver en rimelig investering, sammenlignet med vidunderne vi betjente dengang da (denne snutten er fra Diagraf, som for øvrig overtok vår oslovirksomhet, 1987):


Helt avslutningsvis, husker jeg ennå entusiasmen over lanseringen av Flash, for nesten 20 år siden, som ikke bare muliggjorde vektorisert grafikk på nett (sammen med SVG-formatet), men lydlagte animasjoner med interaksjon. Det er klart jeg var fascinert, så fascinerte vel også det meste som var nettbasert ved de leiter. De siste ti årene har jeg imidlertid skydd Flash-filene som ville pesten – primært fordi de spiser maskinressurser til frokost. I mellomtiden har vi hatt DHTML, som lenge virket lovende og, sluttligen, HTML 5. Til alle andre formål er de gamle vektorgrafikk-formatene uansett best (selv om jeg altså ikke får gjengitt dem her – i originalformat, i ethvert fall).

Se så! Så skulle man altså ende med å lage sin egen clip art igjen. Hvem hadde trodd?

Mera datorgrafik? Titta!

Denne posten ble opprinnelig publisert i Nedtegnelser i går aftes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s