Noen ganger er det digitale bare best

Jeg kan fortsatt kjenne følelsen det ga, den gangen jeg for noen og 40 år siden sikret meg de første av en lang rekke ordentlige tusjer – Letrasets Pantone-penner, til fargelegging av ungdommelige tegneprosjekter av allehånde slag.

Den jevne dekkflaten, forutsatt at man brukte papir myntet på formålet (følgelig: Også papir fra Letraset!), var egnet til å fremkalle en lykkefølelse hinsides all fornuft.

Over 40 år senere kan jeg fortsatt kjenne lukten, fremskyndet av det faktum at kone pone, så vel som datter, bruker Tria-tusjer (som de fordums Pantone-pennene heter nu om dagen), ledsaget av de dobbelt-tippede Copic-pennene, som jeg her har gjort et forsøk på å tegne – som gjennomdigital vektorgrafikk, dog (klikk på bildene for større gjengivelser):

Her burde jeg sikkert anføre at jeg ser sjarmen ved analog tegning, det skulle da bare mangle! Med mindre du er på utkikk etter utfall som er litt mer picture perfect, selvfølgelig, og som tåler uendelig skalering, uten den ringeste forringelse (les piksler som forstørres i takt med bildets oppskalering, for eksempel).

Da gir du deg vektorgrafikken i vold, som vist her – og i dette lille galleriet av datagrafiske arbeidsprøver.

Nå er den selvfølgelig ingen nyhet, denne vektorgrafikken. Ta denne musen, for eksempel, som jeg tegnet en gang mellom 1985 og 1990 (jeg husker ikke helt lenger):

Mikke Mus
Walt Disneys Mikke Mus. Egen tegning cirka 1985–1990, eksponert på 24×36 mm Kodak Ektachrome diapositiv.

Legg merke til den blasse kvaliteten, som følge av at datagrafikken jeg begikk på 1980-tallet ble eksponert på film. Utmerket til kinoreklame og alskens projektorpresentasjoner, som jeg engang begikk en god del av, men skulle det trykkes, måtte det innom en skanner, med påfølgende firefarge-separasjon – og begrensningene som tross alt fulgte det analoge filmmediet, hvor digital originalproduksjonen enn hadde vært.

Legg også merke til hvordan den mønstrede bakgrunnen gir Mikkes karakteristiske ører et noe kantet preg, men jeg forsikrer: just det er et optisk bedrag. Uten bakgrunnen, ville kurvingen ha fremstått jevn som bare det. Det kan imidlertid være interesant å merke seg de grove stegene i bakgrunnens fargeforløpning, klart synlig for det blotte øye.

Det er fordi vi kun hadde 256 farger til disp i ett og samme bilde – tross en palett på 16 teoretiske millioner.

Som du vil forstå, savner jeg med andre ord ikke tusjene. Skjønt de er et morsomt nok digitalt motiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s