Blogg

Insta-revival

Jeg var visst aldri noen stor Instagram-bruker, men er, etter mange års inaktivitet, kommet til at ens årelange konto ikke nødvendigvis må ligge brakk, når man nå engang har den.

I denne omgang går vi for posting av vektorgrafikk, som vist her:

Drawn om computer (vector graphics). #vespa #piaggio #vectorgraphics #drawing

A post shared by Jarle Petterson (@jarlepetterson) on

Skjønt annen bruk utvilsomt også kan ha noe for seg. Følgelig vil jeg prøve å poste noe fra arkivene på daglig basis – om jeg bare husker å følge opp.

Følg gjerne med, du også!

Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

Redesign

Pettersons portefølje er for øyeblikket under visuell omarbeidelse. Nettstedet fremstår for øyeblikket i en ytterst midlertidig fasong, men skulle ha funnet sin inntil videre endelige form, om du tilgir selvmotsigelsen, om ikkje for brått.

I mellomtiden takker jeg for tålmodigheten.

(For at dette er noe verden har ventet på, i åndeløs spenning, kan det umulig herkse tvil om.)

Langtidsprosjekt: Norsk clipart

Rett som det er står man der, i beit for norske illustrasjoner, illustrasjoner i det hele tatt, for bruk i dokumenter og publikasjoner – spesielt etter at Microsoft bestemte seg for å skrote clipart-arkivet som fulgte Office-pakken (et arkiv man personlig var bidragsyter til, en gang i verden, forresten).

Behovet har avstedkommet en personlig målsetting om selv å lage et bibliotek av norske standardillustrasjoner, som ambulansen over – og denne 200-lappen:

200 kroner
Norsk 200 kroner-seddel.

Jeg medgir villig vekk at den detaljrike ambulansen var i overkant tidkrevende. Skal jeg ha det minste håp om noen gang å komme i mål, bør jeg nok legge meg på 200 kroner-seddelens nivå – skjønt det snart kommer nye sedler. I tillegg har jeg i vanvare kommet i skade for alt å lage illustrasjoner som burde passe kolleksjonen, hvorav noen gjengitt på denne siden.

Man er, kort sagt, simpelthen i gang!

Wish me luck!

Men altså, det er fullt mulig å gå for detaljert til verks:

Ambulansedetalj
Hjulkapsel til VW-ambulanse.

– Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Gode momenter fra en gammel samarbeidspartner:

– Hvor er innovasjonen når det gjelder betaling for nettinnhold, spør Tom Otmmar.

Er det lov å spørre hva slags innovasjon dere driver med, dere som nå skal redde mediebransjen og samtidig gi meg en sjanse til å henge med? Dere lager smarte murer som slipper meg gratis igjennom de første gangene så jeg blir fristet, lokker med sukkersøte rabatter og snart vil dere sikkert prøve å fiske frem innholdet i pengepungen min en tiøring av gangen. Uansett hvordan  dere har tenkt å gjøre det, så går det en tydelig grense. Den går der den alltid har gått, i bunnen av lommeboken.

Jeg kan rett og slett ikke betale mer, det er altfor mye innhold der ute på nettet. Jeg orker ikke flere annonser. Dere overvåker meg døgnet rundt, tetter igjen alle ledige hull og fyller hodet mitt dag og natt.

Kilde: – Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Ny målstrid i pressen?

Egentlig en bloggpost om «sprog», som jeg derfor har postet i riksmåls-bloggen Frisprog.nu, men som likevel er så mediarelatert, at jeg like godt kan parkere denne lenken her.

frisprog.nu

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr. Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt…

View original post 488 more words

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Papiravisen er død, leve papiravisen

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake til det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.

Maria, eller der Maschinenmensch, i Fritz Langs «Metropolis» (1927), på bloggerens PC-skjerm.

Jubel for utgammel skitt i fletta ny innpakning

Det var en gang da kunstig intelligens, ofte omtalt som AI, ble ansett fjern fremtidsmusikk – skummel fremtidsmusikk. Men hvordan er det nå? Fremtidsmusikk? Niks piks. Skummelt? Hell yeah!

Man kan ikke bevege seg på Internett (og hvem gjør ikke?), uten å ha fått med seg kontroversene rundt Microsofts chatbot, Tay.ai, som hin uke gjorde furore som rabiat rasist, etter å ha tatt til seg grumsete holdninger fra samtalepartnerne på Twitter. Teksten fortsetter under bildet.

Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.
Microsofts beryktede chatbot, Tay.ai.

Så ille skulle det bli, at Microsoft så seg nødsaget til å stenge skravleboten, slik at de kunne vaske munnen dens, med klut og kost og såpevann.

På onsdag tok teamet sjansen på å slippe ham/henne løs på Twitter igjen, men det skulle visst ikke vare. Etter kort tid ble det klart at boten simpelthen ble overveldet av responsen, ute av stand til å absorbere alt sammen.

I én tweet presterte den sågar å beklage sin egen utilstrekkelighet, som «[ … ] the lamest piece of technology. I’m supposed to be smarter than u..Shit.», og:

I like pics of humans but i could fux wit dis too

Til alminnelig forlystelse, selvfølgelig, men entusiasmen har også vært påtagelig. Til de grader at Microsoft har blinket ut kunstig intelligens som fremtidig satsingsområde, som det fremgår av denne Digi.no-artikkelen i går.

Har du derimot vært med en stund, blir du sittende og måpe over alt som utlegges som innovativt og nytt. En av denne bloggerens favorittsysler, for en tyve års tid siden, var å skravle med den kunstig-intelligente chatboten A.L.I.C.E., som ble lansert i 1995 (for på den tiden var jo slikt spennende og nytt), men fortsatt befinner seg på den store Internetten.

Sving bortom og prøv deg!

Et kort utdrag fra mitt ferske gjensyn med mitt gamle 1990-tallsbekjentskap:

Samtale med A.L.I.C.E.
Samtale med A.L.I.C.E.

Innpakningen er selvfølgelig ikke som dette århundrets, men hey, kids: Kunstig intelligente kjatreboter er ingenlunde et barn av det enogtyvende århundret.

Just saying.

OK?

Hva blir det neste? 3D-printere?

Toppfoto: Maria, eller der Maschinenmensch, i Fritz Langs «Metropolis» (1927), på bloggerens PC-skjerm. På 1920-tallet var imidlertid ikke robotene videre snakkesalige.

Bloggposten ble opprinnelig publisert i allmennbloggen Nedtegnelser i går.