Insta-revival

Jeg var visst aldri noen stor Instagram-bruker, men er, etter mange års inaktivitet, kommet til at ens årelange konto ikke nødvendigvis må ligge brakk, når man nå engang har den.

I denne omgang går vi for posting av vektorgrafikk, som vist her:

Drawn om computer (vector graphics). #vespa #piaggio #vectorgraphics #drawing

A post shared by Jarle Petterson (@jarlepetterson) on

Skjønt annen bruk utvilsomt også kan ha noe for seg. Følgelig vil jeg prøve å poste noe fra arkivene på daglig basis – om jeg bare husker å følge opp.

Følg gjerne med, du også!

Redesign

Pettersons portefølje er for øyeblikket under visuell omarbeidelse. Nettstedet fremstår for øyeblikket i en ytterst midlertidig fasong, men skulle ha funnet sin inntil videre endelige form, om du tilgir selvmotsigelsen, om ikkje for brått.

I mellomtiden takker jeg for tålmodigheten.

(For at dette er noe verden har ventet på, i åndeløs spenning, kan det umulig herkse tvil om.)

Langtidsprosjekt: Norsk clipart

Rett som det er står man der, i beit for norske illustrasjoner, illustrasjoner i det hele tatt, for bruk i dokumenter og publikasjoner – spesielt etter at Microsoft bestemte seg for å skrote clipart-arkivet som fulgte Office-pakken (et arkiv man personlig var bidragsyter til, en gang i verden, forresten).

Behovet har avstedkommet en personlig målsetting om selv å lage et bibliotek av norske standardillustrasjoner, som ambulansen over – og denne 200-lappen:

200 kroner
Norsk 200 kroner-seddel.

Jeg medgir villig vekk at den detaljrike ambulansen var i overkant tidkrevende. Skal jeg ha det minste håp om noen gang å komme i mål, bør jeg nok legge meg på 200 kroner-seddelens nivå – skjønt det snart kommer nye sedler. I tillegg har jeg i vanvare kommet i skade for alt å lage illustrasjoner som burde passe kolleksjonen, hvorav noen gjengitt på denne siden.

Man er, kort sagt, simpelthen i gang!

Wish me luck!

Men altså, det er fullt mulig å gå for detaljert til verks:

Ambulansedetalj
Hjulkapsel til VW-ambulanse.

Valg, partilogoer og grafisk avismoro

Det er vel ikke så usannsynlig at man lett går en smule bonkers i avisredaksjonene, når det bare er helgen som skiller oss fra valgdagen. Slik vår lokale avis gjorde i går, i et oppslag om forskjellen på kommunens grønne (som, Gud hjelpe oss alle, avslører at det – blant dem – er Sp som ligger forrest i løypa). Bildet for oven kan studeres i all sin prakt her.

Det er klart det er gøy å leke. Du tegner eller klasker opp noen ferdige, grafiske former, og konverterer dem til billed- eller tekstrammer (eller, som i dette tilfellet, begge deler, som muligens er å gå en tanke overboard – eller, for å si det som det er, rett og slett bananas). Fort gjort i en port. Jeg gjør det selv, jeg, så det er ikke det – og tanken er jo morsom. Men er det ett grafisk prinsipp som trumfer dem alle, er det nå likevel funksjonaliteten, hvori lesbarheten altså inkludert. Og om just den er det vel et og annet å si:

Uh-oh …
Uh-oh …

Samtidig står det vel ikke til å nekte at man fortrinnsvis bør unngå steinkasting når man sitter i glasshus, og siden jeg er kjent for å begå lignende selv, er det sikkert best å passe munnen (teksten fortsetter under … teksten):

Coca-Cola

Selv om jeg kanskje syns jeg slapp heldigere fra det, men ikke mye, for det er en risikosport jeg trolig burde holde meg for god for, så lenge det ikke er for lutter leik og spas, vel å merke. Det gjelder kanskje avisene også, i og for seg – om utøveren har det aldri så moro i prosessen.

Hvorom allting er: Godt valg, alla barn!

Annonsekorrektur – 14. august 2015

To godkjente annonser, alt publisert på hsmai.eu (her uten lenker):

Begge skal også publiseres på eHotelier.com, som opererer med langt mindre format (250 x 250 piksler). Vi ønsker imidlertid å beholde budskapet, uten at teksten blit mindre. Da må vi animere. Jeg har valgt å løse det slik:

Greit så? Bare gi lyd på mail.

Vektorisert sjokolade – igjen

Guylians ikoniske havhest, tegnet på PC.
Guylians ikoniske havhest, tegnet på PC, tidligere i år.

En skulle kanskje tro man har et inderlig forhold til sjokolade, (jfr tidligere tegning, t.h.), men egentlig er det vel ikke verre enn at sjokoladen er et usedvanlig takknemlig materiale å tegne – som vektorgrafikk.

Når jeg nå begir meg ut på den galeien igjen, har det utelukkende sammenheng med formiddagens tildragelse, alt beblogget – her:

Jentungen (12) så på meg, og pekte på restene av sjokoladeplaten sin, som, da hun la seg i går kveld, inkluderte én ekstra, løsrevet rute, som ikke var der lenger.

Jeg så på henne, som om jeg ikke riktig skjønte hva hun ville frem til, og kunne se at hun gradvis kom i tvil om egen hukommelse.

Her tror jeg andre foreldre har en hel del å lære, om behovet for å brenne lenge i helvete skulle bli for påtrengende.

Siden det er søndag, og man gjerne begir seg den slags søndagssysler i vold, falt man i tanker om den gang man, for en 30 års tid siden, tegnet sjokoladeplater for Cloetta, og ga seg til å tegne denne, fra konkurrenten hvis navn det skulle være unødvendig å spesifisere:

Rute fra en Freia Melkesjokolade. Tror man (den er ikke tegnet etter foto eller original).
Rute fra en Freia Melkesjokolade. Tror man (den er, med unntak av storken, ikke tegnet etter foto eller original).

Storken er tracet, mens resten består av enkle firkanter og polygoner, med litt høylys og relieff her og der, så proporsjonene er sikkert ikke korrekte, og man ser umiddelbart at det ikke handler om foto, alle forsøk på fotorealisme til tross.

På den annen side snakker vi harmløs søndagsmoro.

Historien bak Freia-storken

Freia-storken, opprinnelig tegnet av Oscar Carl Augen Kristoffersen (26) i 1907. Tracet som vektorgrafikk, av yours truly (53) i 2015.
Freia-storken, opprinnelig tegnet av Oscar Carl Augen Kristoffersen (26) i 1907. Tracet som vektorgrafikk, av yours truly (53) i 2015.

Som det meste, kom ikke Freia-storken med storken, men ble tegnet av en ung mann, som skulle møte et altfor tidlig endelikt. Jeg sakser fra Freias nettsted:

For å skape blest om Freias produkter de første årene, ble det arrangert en rekke konkurranser. En av dem fant sted i 1907, og oppgaven var å dekorere en kakaoboks. Vinneren ble Oscar Carl Augen Kristoffersen, en 26 år gammel retusjør som drømte om å bli kunstmaler. Hans bidrag var en sittende Marabou-stork som vi i dag kjenner som varemerket til både Freia i Norge og Marabou i Sverige.

Med sitt maleri av Marabou-storken, vant Oscar Carl Augen Kristoffersen et stipend på 400 kroner. Dette var mye penger på tidlig 1900-tallet. Så mye penger at Kristoffersen investerte i en studiereise til Italia. Første etappe av reisen gikk med på dampskipet ”Bekkelaget” ut av Kristianiafjorden 23. juli 1908. Et stykke ute i fjorden forliste skipet, og Oscar Carl Augen Kristoffersen var blant de omkomne. Selv om han ikke etterlot seg noen omfattende kunstnerisk produksjon, ble han opphavet til Norges og Sveriges mest kjente varemerker.

Tenna i taket og hæla i tapetet

Så var det duket for dans igjen – i ungdomshuset Frilund, gjengitt i bildet over, som jeg også har brukt i plakaten jeg, som bygdas pro bono hoff-markedsfører, snekret for ungdomslaget i går – rett nok dypetset, og med et aldri så lite blåstikk, via sorthvitt, fordunkling og ljos i gluggen (klikk endelig på bildet, for større gjengivelse).

Dans med Big Men Bluesband

Normalt vile jeg rimeligvis aldri ha operert med slike krigstyper, men med et areal på skarve 29,7 x 42 cm (eller A3, om du vil), må du ta noen grep for å sikre at budskapet synes på avstand. Funksjonalitet over form, rett og slett – eller form som funksjonsfremmede virkemiddel, ville jeg kanskje si. Men ser vi bort fra det, står jeg ved valget av strikt typografi – for anledningen Helvetica-klonen Univers, i halvfet gjengivelse, og uten «morsomt» dilldall i bakgrunnen.

Fort gjort i en port, med unntak av to bilder oppå hverandre, dypetset så manuelt og så pixel perfect som det kan bli på en solfylt søndag.

Om jeg skal på dans?

Der må jeg nok skuffe. Det bor fremdeles for mye bygutt i meg, til noen gang å bli komfortabel med scenarier som bringer tankene hen på Fanitullen og gåbort-kniv i sliren. Om ikke annet, får jeg, tid om annen (som her), anledning til å praktisere nynorsk.

Det er da noe!

P.S. Bandets logo er visst også mitt verk, ved nærmere ettertanke. Lager du logo for bluesband, er hendene ganske bundet, så det endte med noe som i alle fall ga meg assosiasjoner til MC-klubber og sådant mere. Det begynner å bli noen år siden, så jeg vet ikke hva jeg kan ha tenkt. På ZZ Top eller noe, antagelig. Men de likte den.

P.P.S. Pokker, skal man først være bygdemarkedsfører … Her er de:

Europeisk relansering

Uken som gikk, har vært av det heller intense slaget, på grunn av relanseringen av hsmai.eu, som jeg, vanen tro, har forestått aldeles og mutters alene – som det gjerne går, når man skryter på seg one man shop-kapabiliteter.

Normalt skulle det ikke være noen heksekunst, men ved dette tilfellet har jeg benyttet et designtema som er høyst uferdig, og som fortsatt kommer med daglige oppdateringer, grunnet bugs i PHP-filer, så vel som stilark – noe som for min del har innebåret nitide feilsøk og intensiv PHP- pluss CSS-sjauing, skjønt resultatet altså ikke ble så halvgærent, meg tykkes.

Hertil kommer at enorme mengder artikler – og permanente sider — trengte reformatering, parallelt med allehånde innstikkskonfigurasjoner, samtidig som nye skulle komme til. Kort sagt, en relativt spinnvill uke. Jada, jeg vet at jeg har skrytt på meg store foretaksweber, med intra- og ekstranett and all that jazz, på fjorten dager, men én uke, når du ikke har andre ressurser å trekke veksler på … Jeg er fornøyd med det også, jeg.

Den kommende uken vil imidlertid stå i hsmai.nos tegn – som vil bli gjenstand for tilsvarende, og sårt tiltrengt, behandling. Begge, for øvrig – og som Pettersons portefølje – publisert med uforlignelige WordPress, som ikke kan fullroses.

Wish me luck.

I dag derimot, holder man hviledagen hellig – eller lager (ennå usluppet) musikk med Guttemusikken, da.

Tentativ fotorealisme

En Genigraphics 100D+-konsoll, identisk med min arbeidsstasjon på 1980-tallet.
En Genigraphics 100D+, identisk med min konsoll på 1980-tallet (fra vårt søsterselskap, Data-Dias København), med en «tablet» over tastaturet. Vi jobbet med tablets i 1985, ser De.

I hine hårde, da datagrafikken var mitt levebrød, hendte det at jeg brukte sjeldne øyeblikks dødtid på å perfeksjonere fotorealistisk illustrasjon, et resultat det strengt tatt ikke er mulig å oppnå med vektorgrafikk, uten tekstur-rendering. Ikke var det nevneverdig tid til denslags heller – med mindre man var innstilt på å sitte ved arbeidsstasjonen døgnet rundt (noe arbeidet likevel krevde, både titt og både ofte). Nå smokker du det kjapt i hop hjemme i stua, på en Windows-maskin med billig-software. En arbeidsstasjonen som den til høyre, kostet glatt halvannen mill, enda den knapt var i nærheten av hjemmedataens formidable kapasitet, anno nu om dagen.

Hvordan du snur og vender på det, klarer jeg altså ikke å tegne mer fotorealistisk enn jeg har gjort med radioen over – noe som har sin forklaring i at vektorgrafikken utgjøres av hele flater og objekter, bestående av én farge hver, uten hjelp av piksler i alternerende sjateringer. Det jeg lager av gradienter, eller fargeforløpninger, som vi kalte dem før om årene, fremstilles ved hjelp av lineære overganger, fra ett punkt (for eksempel mørkt) til et annet (for eksempel lyst), skjønt de i denne tegningen er svært subtile – enkelte steder knapt synlig. Teksten fortsetter etter bildet.

Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).
Ferdigtegnet radio, i sin helhet (klikk på bildet for større gjengivelse).

Jeg mener … Selv en blind høne – som formodentlig også finner korn – ser at radioen over er en tegning, det er liksom ingen tvil. Fotorealismen kan altså ikke bli stort annet enn tentativ. Der punktgrafikken, fremstilt ved hjelp av Photoshop, for eksempel, byr på et vell av individuelt fargelagte punkter (eller piksler), som gir rom for sjatterte, organiske overflater, er vi vektorgrafikere henvist til gradientene.

Likevel sverger jeg til – ooohh – renheten og, ikke minst, detaljrikdommen, som beholdes, hvor mye du enn måtte lyste å skalere illustrasjonen opp. La meg vise noen utsnitt av radioen:

tivoli-radio02

Eller skulle vi gå den enda litt nærmere på klingen?

tivoli-radio03

Og nå har du sikkert skjønt tegningen med tegningen, men enkelte kjenner jo, som bekjent, ingen grenser:

tivoli-radio05

Crispy, crispy, crispy! Og jeg kunne selvfølgelig fortsette. Ulempen er naturligvis at mine små unøyaktigheter kommer for en dag. For kommer du så tett på, innser du at den grønne dotten på klokkeviseren burde ha vært tilført en smule dybde og profil. Men hey, det var vel egentlig ikke meningen å gå tegningen nøye etter i sømmene.

Det spørs om et foto tåler samme behandling. La oss myse litt på bildet jeg knipset av husets variant i dag, med mobil, riktig nok:

Forminsket.
Forminsket og noget beskåret.
Tett utsnitt.
Tett utsnitt.
Supertett utsnitt.
Supertett utsnitt – med noe som skal forestille et femtall.

Oh yes …

Vektorgrafikkens fortrinnlighet skulle uansett stå noenlunde klart for eventuelle lesere, som i bunn og grunn var hensikten. Tall og bokstaver orket jeg imidlertid ikke å tegne egenhendig, mer som følge av latskap enn noe annet. Typografien er altså ikke kliss identisk.

Og det perforerte høyttalerdekselet på toppen? Jeg kunne, selvfølgelig, men det hadde innebåret manuell fremstilling av individuelle hull, hvilket bringer meg tilbake til dette med tid og tålmodighet …

Ser vi likevel på forutsetningene, og begrensningene som ligger i vektorgrafikken, er jeg egentlig fornøyd med utfallet, og tror min santen forna da’rs levebrød er blitt noe av en hobby. En jeg for øvrig kan anbefale, om du er villig til å investere i et tegneprogram – som ingenlunde behøver å være kostbare Illustrator fra Adobe!

Det er i alle høver en rimelig investering, sammenlignet med vidunderne vi betjente dengang da (denne snutten er fra Diagraf, som for øvrig overtok vår oslovirksomhet, 1987):


Helt avslutningsvis, husker jeg ennå entusiasmen over lanseringen av Flash, for nesten 20 år siden, som ikke bare muliggjorde vektorisert grafikk på nett (sammen med SVG-formatet), men lydlagte animasjoner med interaksjon. Det er klart jeg var fascinert, så fascinerte vel også det meste som var nettbasert ved de leiter. De siste ti årene har jeg imidlertid skydd Flash-filene som ville pesten – primært fordi de spiser maskinressurser til frokost. I mellomtiden har vi hatt DHTML, som lenge virket lovende og, sluttligen, HTML 5. Til alle andre formål er de gamle vektorgrafikk-formatene uansett best (selv om jeg altså ikke får gjengitt dem her – i originalformat, i ethvert fall).

Se så! Så skulle man altså ende med å lage sin egen clip art igjen. Hvem hadde trodd?

Mera datorgrafik? Titta!

Denne posten ble opprinnelig publisert i Nedtegnelser i går aftes.