Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

Reklamer
Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Papiravisen er død, leve papiravisen

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake med det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.

Valg, partilogoer og grafisk avismoro

Det er vel ikke så usannsynlig at man lett går en smule bonkers i avisredaksjonene, når det bare er helgen som skiller oss fra valgdagen. Slik vår lokale avis gjorde i går, i et oppslag om forskjellen på kommunens grønne (som, Gud hjelpe oss alle, avslører at det – blant dem – er Sp som ligger forrest i løypa). Bildet for oven kan studeres i all sin prakt her.

Det er klart det er gøy å leke. Du tegner eller klasker opp noen ferdige, grafiske former, og konverterer dem til billed- eller tekstrammer (eller, som i dette tilfellet, begge deler, som muligens er å gå en tanke overboard – eller, for å si det som det er, rett og slett bananas). Fort gjort i en port. Jeg gjør det selv, jeg, så det er ikke det – og tanken er jo morsom. Men er det ett grafisk prinsipp som trumfer dem alle, er det nå likevel funksjonaliteten, hvori lesbarheten altså inkludert. Og om just den er det vel et og annet å si:

Uh-oh …
Uh-oh …

Samtidig står det vel ikke til å nekte at man fortrinnsvis bør unngå steinkasting når man sitter i glasshus, og siden jeg er kjent for å begå lignende selv, er det sikkert best å passe munnen (teksten fortsetter under … teksten):

Coca-Cola

Selv om jeg kanskje syns jeg slapp heldigere fra det, men ikke mye, for det er en risikosport jeg trolig burde holde meg for god for, så lenge det ikke er for lutter leik og spas, vel å merke. Det gjelder kanskje avisene også, i og for seg – om utøveren har det aldri så moro i prosessen.

Hvorom allting er: Godt valg, alla barn!

Betalingsmurene en gyllen mulighet for åpne nettaviser

20130918-163010.jpg

I dag iverksetter Aftenposten det tiltaket mange anser avisens undergang, så småningom, nyheter bak betalingsmur, så nær som åtte gratis saker i uken.

Personlig klarer jeg meg godt med de åtte gratissakene. Faktum er at jeg trolig ikke engang rekker over dem. Følgelig har jeg heller ingen grunn til å klage eller juble, skjønt jeg er oppriktig bekymret for de følgene det får for mitt en gang elskede Aftenposten.

– Annonsørene har forflyttet seg fra papir og over i kanaler som gir oss mye mindre inntekter, og hvor pengene først og fremst går til Google og Facebook og vekk fra mediehusene. For det andre forflytter lesingen og konsumet av journalistikk seg også over til digitale kanaler. Hvis ikke leserne betaler for det, ville ikke et mediehus som Aftenposten i det lange løp være liv laga, sier Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør i Aftenposten, til NRK Nyhetsmorgen.

— Sakset fra Kampanje

Det Haugsgjerd (eller Schibsted, for jeg betviler av en eller annen grunn at det er hennes påfunn) helt velger å overse, er at de disruptive alternativene, bestående av nyheter og debattinnspill à 140 tegn, for lengst har overtatt arenaen:

Mens konstituert nyhetsredaktør Kjetil Kolsrud (som for øvrig begynte i Aftenposten da jeg fortsatt hadde mitt virke i avisen) overser dette:

Kvalitetsjournalistikk har aldri vært gratis. Men noen lesere overlater til andre lesere å betale for journalistikken. Det skal ikke lenger gjelde Aftenposten.

— Hilde Haugsgjerd i en kommentar i egen avis 23. november 2013

Aftenposten, Oslo

Igjen velger hun å ignorere verdens enkleste faktum, nemlig at annonsene betaler den gode journalistikken, svært godt, i nye medier med langt mindre staber og administrative støttetjenester enn dem Aftenposten og andre mastodonter fra forna da’r omgir seg med.

Dette tiltaket er selvfølgelig et resultat av at papiravis-opplaget daler, mens kostnadene, som er tilpasset store mediehus, med dyre funksjoner, forblir omtrent som de var, og nettannonsene gir mindre uttelling enn de gjorde på papir.

Da må skjeen tas i en annen hånd, og jeg kjøper glatt argumentet om at kvalitetsjournalistikk koster. Problemet er bare at lean, clean killing machines, blottet for Aftenpostens kostbare apparat, evner å levere den samme kvalitetsjournalistikken, uten behov for å avkreve leserne penger. For det er den virkeligheten Aftenposten skal konkurrere i.

Legg så til en kjensgjerning, som er like gammel som avisene selv: Evnen og viljen til å lage henvisningssaker, som i dette tilfellet:

Feilen lå hos Amadeus, det internasjonale systemet for distribusjon av flybilletter, skriver Aftenposten.

Fra Nationen i dag

Basert på slike saker, går de nettavisene som fortsatt velger gratispublisering, en potensiell gullalder i møte, mens de som mister lesere, på grunn av betalingsmurene, blir sittende igjen og betale gildet.

Så lenge publikum får dekket nyhetsbehovet, spiller hvor og hvordan veldig liten rolle – noe Schibsted-konsernet vil gjøre klokt i å notere seg.

Det blir enden på den (a)visen, Haugsgjerd.

Les ellers denne posten, av 30. juli i år:

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Siden jeg ønsket å nå et visst publikum med denne posten, ble den opprinnelig publisert i den «åpne» bloggen Nedtegnelser, mens bloggen du leser nå, er forbeholdt en engere krets, akkurat som Aftenposten.no

Betalingsmurer = kvalitetsløft?

Med mulighet for å avkreve leserne betaling, skulle betalingsmurene bidra til økt journalistisk kvalitet i nettavisene. Og her er hva vi får:

Dagbladet +

Paradoksalt nok synes derimot det viktige stoffet fortsatt å være gratis, noe som neppe har andre forklaringer enn denne: Med «godt stoff» mener nok avisene det Folk flest™ anser godt stoff, og med fare for å lyde elitær, er ikke det nødvendigvis godt stoff.

Et naturlig utslag av den stadig mer desperate opplagskrigen, er det like fullt.

Trynefaktoren – Aftenposten

Sosiale medier

Bra skrevet om pressen og Kommentariatet™. Av min gamle Aftenposten-kollega, Joacim Lund (@Yokokula):

Profildyrking. Sterke personligheter er vinnerne i den digitale nyhetsstrømmen. Tvinges avisene til å bli rene megafoner for profilene de dyrker frem?

– Hva om nyhetsorganisasjonene tok virkeligheten inn over seg? Hva om de innså at så å si alle medier om et tiår vil være sosiale medier? Hva om de var tidlig ute denne gangen – og organiserte seg som rene plattformer for profilene sine?

Omtrent slik åpner Nicco Mele sin kronikk på amerikanske Nieman Journalism Lab. Noen vil protestere høylytt allerede her, og påpeke at profetiene om de tradisjonelle medienes død så langt er blitt gjort til skamme. De tradisjonelle mediene setter fortsatt dagsorden for nyheter, debatt og underholdning – også i sosiale medier. Men Mele er ikke helt på jordet når han hevder at personligheter kan bli viktigere enn merkevare for avisene i fremtiden.

Les resten her: Trynefaktoren – Aftenposten.

Barnehagesaken: Løssalg, blodtåke – og ferten av SKUP

VGs forside mandag 11. mars 2013. Fotograf: Jarle Petterson
VGs forside mandag 11. mars 2013. Fotograf: Jarle Petterson

Det er all grunn til å rose VG for mandagens spreke forside, som vakte oppsikt langt utover det VG-lesende publikumet. Og det er prisverdig at pressen noen ganger gjør det den skal, å agere vaktbikkje på allmennhetens vegne. Når ordentlig gjort, er det vår garanti mot overtramp og forsømmelser, men om hensikten er å hausse opp salgstallene, gjennom å skape panikk blant landets foreldre, besteforeldre, og andre bekymrede, da gjenstår ikke annet enn kynismen, som satirenettstedet Mediehuset 5080 påpekte, med dette bildet på Facebook-siden sin:

Les mer «Barnehagesaken: Løssalg, blodtåke – og ferten av SKUP»

England, Wales, Skottland, Storbritannia, Nord-irland, Det forente kongedømme …

Norge, Sverige, EnglandDet skal ikke være enkelt, selv om man bør kunne vente bedre av Aftenposten, som engang har kvalitetsstempelet avisen har – berettiget eller ei.

For det er rimelig å anta at avisen forholder seg til nasjoner, selv om både Storbritannia og Det forente kongedømme (UK) konstitusjonelt består av land. Er fragmenteringen likevel tilsiktet, er Skotland et naturligere «land» å sammenligne seg med.

Kall meg petimeter, men the devil lies in the details, som det heter på de britiske øyer.