When in Rome

Som nevnt i en bloggpost her om uken, har jeg, for første gang på de snart åtte årene vi har bebodd sunnhordlandske Tysnes kommune, kontemplert utsiktene for å betjene lokalmarkedet med allehånde kommunikasjonstjenester – noe som også er bakgrunnen for at jeg denne uken rykket ovenfor avbildet kjellerannonse, på skarve én centimeters høyde (det er utrolig hvor mye man kan få sagt på en så liten flate), inn i lokalavisen i går.

Til alt overmål på nynorsk. Tross alt, som de sier: When in Rome, do as the Romans do. Og ærlig talt, henvender du deg til et publikum, gjør du det tross alt på deres språk. Alt annet ville engang være uforskammet, hinsides all folkeskikk.

Eller for å si det sånn: Jeg hadde ikke henvendt meg til italienere – romere inkludert – på norsk.

Ikke at det har hjulpet nevneverdig, men så er det også (igjen, som de sier) early days. Foreløpig har det vært uten noen verdens form for respons eller trafikkøkning. Kanskje på grunn av annonsens unnselighet, eller fordi det lokale næringslivet anser profesjonell bistand en smule råflott – hva vet jeg.

Den som intet våger, intet uansett vinner, skjønt man gjerne skulle hatt råd til større annonser, noe som for fremtiden vil avhenge av responsen, naturligvis.

Det avhenger i stor grad av om det er lokalt behov for noen som behersker både innhold, språk og form. Vi får spørre denne potensielle kunden, som etterlyste «Biologisk ansvarleg rognkjeks» – på siden vis-à-vis, i samme avis (rim slim plim):

Biologisk ansvarlig rognkjeks.
Biologisk ansvarleg rognkjeks.
Ønske meg lykke til!

Reklamer

Vår tids spesialister …

Nei, men seriøst:

Når du hadde såkalt datagrafikk som levebrød for over 30 år siden, og ser dagens «guruer» uttale seg (sorry for betal-lenken), er det vel ikke fritt for at du blir en smule desillusjonert.

Det er overhodet ikke meningen å være drittsekk, men det står ikke til å nekte at man tidvis fjetres mer enn normalt.

Toppfoto: Undertegnedes selfie.

Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

Postsvindel

Amerikanerne opererer med et begrep vi ikke er videre kjent med her på berget: Mail fraud – om svindelforsøk per post. Det nærmeste vi kommer, må være den relativt omfattende e-postsvindelen, ofte fra Nigeria, men bevares, vi hører granngivelig om sporadiske tilløp til kataloghaier i berserkergang.

I denne bloggposten tenkte jeg likevel å ta for meg en annen form for postsvindel. Jeg kaller den det, siden den begås av Posten selv, som da jeg i dag registrerte at postkassen var rimelig velfylt. Takke fanden for, i og for seg, ettersom all reklame var levert in tripleks.

Postsortering i Ålesund. Fotograf: Håvard Jørstad/Posten Norge AS
Postsortering i Ålesund. Fotograf: Håvard Jørstad/Posten Norge AS

Som forbruker må jeg medgi at jeg ikke er overbegeistret for reklamen, som tidvis får postkassen til å renne over, men den gamle markedssjefen i meg (sågar i et en gang Posten-eid selskap) finner grunn til å rope varsku, på alle markedsføreres vegne. For man er neppe alene om å få reklamen i tredje potens, slik man fikk i dag.

Jeg skal ikke gi meg til å spekulere i praksisens omfang, men ser liten grunn til å mistenke vårt landpostbud for å være unikt.

Som markedsfører ville jeg i alle fall tenke meg om, både to og tre ganger, før jeg betalte for tre ganger så mye som jeg får, men finner det underlig at det får fortsette, nå som Posten Norge AS er så presset, at postkontorer og postombærings-dager sables til et absolutt minimum.

E-posten har overtatt, sier de. Mon ikke også reklamen går heldigital, den med?

Toppfoto: Litt av dagens reklamefangst, fra bloggers egen postkasse.

Flere nye nettsteder

30. oktober publiserte jeg en kort bloggpost, med introduksjon av nettstedet HSMAI ROC Europe, som jeg akkurat hadde lansert.

Det skulle imidlertid bli flere, noe jeg i og for seg var klar over, men siden ble det bare for travelt. De tre andre, bygget over samme lest som HSMAI ROC Europe, er:

Fire nylanseringer, i løpet av et par hektiske høstmåneder, altså, ved siden av det daglige vedlikeholdet av hsmai.no og hsmai.eu – and then some.

Jeg ville naturligvis lyve om jeg hevdet høsten avslappet. På den annen side er det just som man vil ha det.

Kreativitet og etikk: Alltid hånd i hånd?


På det håndverklige planet er man nesten nødt til å beundre den. Klutenallergi … Så genialt, i all sin enkelhet, utvilsomt klekket ut av et av One Big Happy Familys lyse hoder. Hjernevindingene skal nemlig være sammenkoblet just so, skal en hoste opp noe slikt.

Joda, det er god reklame. Høyt hevet over det meste vi ser, som hovedsakelig synes sydd over samme lest – noe denne også gjør. Det er bare denne klutenallergien, som gjør hele forskjellen. I all sin enkelhet, som sagt.

Produktet derimot, suger eselballer lang lei, som skreddersydd for alle oss som setter egen bekvemmelighet over gjenbruk og klodens fremtid.

Jeg gir One Big Happy Family og Jordan en solid sekser i stil. Innhold?

Not so much.

Jordan vet i alle fall ikke hvordan.

Tenna i taket og hæla i tapetet

Så var det duket for dans igjen – i ungdomshuset Frilund, gjengitt i bildet over, som jeg også har brukt i plakaten jeg, som bygdas pro bono hoff-markedsfører, snekret for ungdomslaget i går – rett nok dypetset, og med et aldri så lite blåstikk, via sorthvitt, fordunkling og ljos i gluggen (klikk endelig på bildet, for større gjengivelse).

Dans med Big Men Bluesband

Normalt vile jeg rimeligvis aldri ha operert med slike krigstyper, men med et areal på skarve 29,7 x 42 cm (eller A3, om du vil), må du ta noen grep for å sikre at budskapet synes på avstand. Funksjonalitet over form, rett og slett – eller form som funksjonsfremmede virkemiddel, ville jeg kanskje si. Men ser vi bort fra det, står jeg ved valget av strikt typografi – for anledningen Helvetica-klonen Univers, i halvfet gjengivelse, og uten «morsomt» dilldall i bakgrunnen.

Fort gjort i en port, med unntak av to bilder oppå hverandre, dypetset så manuelt og så pixel perfect som det kan bli på en solfylt søndag.

Om jeg skal på dans?

Der må jeg nok skuffe. Det bor fremdeles for mye bygutt i meg, til noen gang å bli komfortabel med scenarier som bringer tankene hen på Fanitullen og gåbort-kniv i sliren. Om ikke annet, får jeg, tid om annen (som her), anledning til å praktisere nynorsk.

Det er da noe!

P.S. Bandets logo er visst også mitt verk, ved nærmere ettertanke. Lager du logo for bluesband, er hendene ganske bundet, så det endte med noe som i alle fall ga meg assosiasjoner til MC-klubber og sådant mere. Det begynner å bli noen år siden, så jeg vet ikke hva jeg kan ha tenkt. På ZZ Top eller noe, antagelig. Men de likte den.

P.P.S. Pokker, skal man først være bygdemarkedsfører … Her er de:

Nedover mimrestien


Det nærmer seg 24 år siden jeg takket av nå.

– Hva er det som skal til for at du blir, ville de vite, med mer enn antydninger om fyldigere kronasje, av en gasje som alt var mer enn fet nok.

Men urokkelig er hva jeg var, og se på meg nå, strandet på en øde ø, mimrende om fordums storhet. 2131 Bates-kolleger har jeg hatt, i løpet av 60 år – som begynner å bli 61, like fra Finn Alfsen og Torolf Becker i 1953 startet Alfsen & Becker Reklamebyrå, som fra 1966 sluttet seg til amerikanske Ted Bates, under navnet Alfsen, Becker & Bates. Navnet skulle senere bli AB Bates, Ted Bates, BSB Bates (Backer, Spielvogel & Bates), Bates Red Cell – og, sluttligen, Bates United, anno nå omkring.

I løpet av de fire årene jeg kamperte i Munkedamsveien (vi hadde også flere byråer i Cort Adelers gate, Stavanger, Bergen, Trondheim – og jeg husker ikke lenger hvor), var vi rundt 300 mennesker, på det meste, hvorav mange forsvant, i kjølvannet av Den svarte mandagen™ i oktober 1987 (kort etter at jeg selv var blitt ansatt). Memory Lane it is, then, tenker jeg, og skummer navnelisten. Og der er de (de jeg husker, ialfall, med bønn om tilgivelse, fra dem jeg i farten ikke kommer på)!

Mille Alstad, Halvard Alvik, Bent Andersen, Knut Georg Andresen, Erik Berg, Per Berg, Jan Bergersen, Synnøve Bergersen, Mia Bergman, Tor Erik Bertheussen, Asbjørn Bilden, Nils Bjølgerud, Jan Blichfeldt, Ragnhild Bruusgaard, Kari Bucher-Johannessen (nå kun Bucher, visst), Helge Crnic, Lise Damhagen, Lars Ebbesen, Ola Ebbesen, Anders Eckhoff, Oddvar Eggen, Per Ekse, Birger Eltoft, Tor G. Evjenth, Irene Fahre, Bente Fausk, Ina Fosen, Anne Giswold, Tønnes Gundersen, Elsi Hagen, Heidi F. Van der Hagen, Kari Hansmark, Hugo Heilmann, Rolf Hodt jr., Anne-Mette Hoel, Torunn Holm, Lasse Hovd, Jan Høgebøl, Asbjørn Ek Jacobsen, Egil Jacobsen, Tom Jacoby, Arne A. Jensen, Gunder Johannessen, Birger S. Juell, Thor Arne Jørgensen, Frode Karlberg, Eli Bruun Kase, Dora Sofie Kittilsen, Pål Thore Krosby, Arne Lambech, Per Leidenfelt, Stein Leikanger, Birger Libell, Ingrid Rasch Liland, Frode Lindbäck Larsen, Jan Egil Lütcherath, Heming Lutro, Per Maning, Elisabeth Mannsverk, Janne Raaen Meland, Petter Mikaelsen, Per Charles Molkom, Vipsen Molvær, Nils Fredrik Nielsen, Ragnar S. Nybro, Jan-Erik Næss, Espen Olafsen, Per Morten Olafsen, Per Ravn Omdal, Janne H. Pettersen, Bjørn Polmar, Lasse Polmar, Morten Polmar, Anne Pryser, Hafiez ur Rehman, Antonio Rey, Berit Rogge, Finn Rogstad, Bjørn Rybakken, Turid Sannes, Else Skagen, Gunnar Skrautvol, Steinar Skulstad, Claus Sonberg, Pål Sparre-Enger, Helge Steen, Rolf Greger Strøm, Morten Støvre Larsen, Knut Sæter, Tine Texmon, Kjell Trøsvik, Hanne Utigard, Trine Vogt, Jørn Walthinsen, Caroline Werring, Siri Raknes Wesche, Helén Vedeler Eyde Wold, Per Wold, Viggo Waaler, Jørn Øiesvold.

Noen av dem stakk for å starte Saatchi & Saatchi, men forble i familien, ettersom londonbaserte Saatchii & Saatchi plc tross alt eide Ted Bates Worldwide. Én av dem, Espen Olafsen, lanserte en gang den uhøytidelige, men universelle pay-offen «Når alt kommer til alt», for bruk i allehånde annonser. På et julebord, vel å merke.

Av navn jeg ellers kjenner (men ikke jobbet med da), noterer jeg:

Pål Bistrup, Tor Bomann-Larsen, Erling Bonde, Else Brudevold, Carl-Erik Conforto, Kari Diesen d.y., Arne Dokken, Pjokken Eide, Finn Graff, Rolf Graff, Karl Erik Harr, Hilde Hummelvold, Ole Jacob Jorsett, Petter Lønnebotn, Hans Petter Moland, Simon Oldani, Gregers Ottesen, Kjell Terje Ringdal, Eva Sannum, Tom A. Schanke, Stein Schjærven, Cecilie Staude, Arne Storetvedt, Aris Theophilakis, Åge Wedøe, Per Bremer Øvrebø, Berit Ås (!!??).

Av hvilke flere for lengst er historie, mens atter andre stadig er i nyhetsbildet, på den ene eller den andre måten. Selv befinner jeg meg rundt tidskode 7:07 noensteds.

Og jaggu, om jeg svinser bortom Bates anno 2015, glaner noen kjente fjes mot deg, fra et kraftig desimert byrå. For der huserer de stadig: Finn Rogstad, Janne Raaen Meland, Knut Sæter, Randi Dyrdal og … Ja, det var vel de eneste jeg i farten husker, uten dermed å klandre noen form for prematur demens.

I alle høver ga det meg et påskudd til å begå et stykke kontemplativ vektorgrafikk, i den forstand at den slags tegning gir rikelig monn for frittflytende tankevirksomhet – mens den står på. Du finner ikke denne logoen på nett noensteds, og sannelig om jeg er så sikker på om jeg har tegnet den korrekt, mer eller mindre fritt etter hukommelsen:

Ted Bates

Gamle Ted Bates‘ signatur derimot, som utgjør logoens nedre halvdel, var å oppdrive (som bitmap-bilde, vel at bemærke), men jeg er sannelig ikke mye kar om å huske proporsjonene mellom den og den røde «smultringen», enn si forholdet mellom den røde og den hvite sirkelen, eller den innbyrdes plasseringen av noen av delene. Men jeg tror jeg er ganske tett på originalen, slik jeg husker den.

«Smultringen» var for øvrig Egil Jacobsens baby (som jeg en gang brukte som basis for tredimensjonale kakediagrammer, i byråets årsberetning, husker jeg plutselig).

Hvorom alt og inkje var det good times, enda jeg, kjepphøy som jeg var, valgte å gå fra borde.

– Dette er en usmakelig kampanje – nyheter – Dagbladet.no

Expert-kjeden har vært konkursen nær i lengre tid, med sterkt behov for reposisjonering på markedet.

Det har kjeden nå gjort, med en kampanje som vekker svært sterke – og forståelige – reaksjoner. Det får heller stå sin prøve at en ekskjæreste av yngstepoden er kjedens markedsdirektør, men det spørs om det varer!

Expert får sterk kritikk for sin nye kampanje, men har ingen planer om å endre den.

(Dagbladet): Experts nye reklamekampanje, hvor de beskriver hvordan de har kuttet kostnader for å unngå konkurs, og da blant annet lagt ned 358 butikker og sagt opp 1432 medarbeidere, vekker sterke reaksjoner.

«Forkastelig», «usmakelig» og «boikott» er begrep som nå går igjen på veggen på Experts Facebook-side.

via – Dette er en usmakelig kampanje – nyheter – Dagbladet.no.

Dagens outfit – dagens dont

20130501-193807.jpg

Som gammel reklamemann, er det ikke fritt for at jeg er en smule hekta på Mad Men. Dels fordi serien fanger tidskoloritten fra egen oppvekst, dels fordi den formidler alle mytene fra min gamle bransje, så presist, fengende og innsiktsfullt.

Så i kveld, som på alle onsdagskvelder, benker jeg meg foran boksen – med Mad Men-genser’n på! Én gang reklamemann, alltid reklamemann, antar jeg. 1. mai eller ei.

Likevel holder jeg arbeidets dag hellig – med arbeid (hva ellers?). Den siste måneden har jeg nemlig stablet disse tre nettstedene på bena:

Og nå står hsmai.se (som jeg først aktiverer som nettsted i morgen, tror jeg) for tur. Men svensk är knappast vad jag anser min force, enda jeg granngivelig har oversatt to bøker fra språket. Åt andra hållet däremot, se det er en helt annen historie. Så i dag kartlegges behovet for forsvenskning av faste elementer, som statiske sider, menyvalg og sådant mere, så HSMAIs gode venner hos VisitSweden i Oslo kan bistå med egnede gloser.

Men så … SÅ er det tid for Mad Men, selv på arbeidets dag!

Last year’s news(week), I know, men denne spesialutgaven, som en Newsweek-utgivelse anno 1965, traff meg rett hjemme:

20130501-210028.jpg