Insta-revival

Jeg var visst aldri noen stor Instagram-bruker, men er, etter mange års inaktivitet, kommet til at ens årelange konto ikke nødvendigvis må ligge brakk, når man nå engang har den.

I denne omgang går vi for posting av vektorgrafikk, som vist her:

Drawn om computer (vector graphics). #vespa #piaggio #vectorgraphics #drawing

A post shared by Jarle Petterson (@jarlepetterson) on

Skjønt annen bruk utvilsomt også kan ha noe for seg. Følgelig vil jeg prøve å poste noe fra arkivene på daglig basis – om jeg bare husker å følge opp.

Følg gjerne med, du også!

Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

– Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Gode momenter fra en gammel samarbeidspartner:

– Hvor er innovasjonen når det gjelder betaling for nettinnhold, spør Tom Otmmar.

Er det lov å spørre hva slags innovasjon dere driver med, dere som nå skal redde mediebransjen og samtidig gi meg en sjanse til å henge med? Dere lager smarte murer som slipper meg gratis igjennom de første gangene så jeg blir fristet, lokker med sukkersøte rabatter og snart vil dere sikkert prøve å fiske frem innholdet i pengepungen min en tiøring av gangen. Uansett hvordan  dere har tenkt å gjøre det, så går det en tydelig grense. Den går der den alltid har gått, i bunnen av lommeboken.

Jeg kan rett og slett ikke betale mer, det er altfor mye innhold der ute på nettet. Jeg orker ikke flere annonser. Dere overvåker meg døgnet rundt, tetter igjen alle ledige hull og fyller hodet mitt dag og natt.

Kilde: – Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Ny målstrid i pressen?

Egentlig en bloggpost om «sprog», som jeg derfor har postet i riksmåls-bloggen Frisprog.nu, men som likevel er så mediarelatert, at jeg like godt kan parkere denne lenken her.

frisprog.nu

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr. Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt…

View original post 488 more words

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Papiravisen er død, leve papiravisen

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake til det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.

Jarle Podersons Pettcast

Ute med podcast

Man snekret en kjapp podcast her om dagen. Ikke så meget fordi man hadde lyst, men fordi temaet innbød til mediet – fordi det var mediet.

Siden viste tilbakemeldingene at den slo an, med oppfordring om gjentagelse (som jeg alt hadde ansett en mulighet).

Følgelig blir det kanskje en auditiv utlegning, en gang i måneden eller så. Inntil videre, her er marsutgaven, med alle sine svakheter:

Skulle du være interessert i å abonnere, kan du gjøre det her, foruten at podcasten nå blir å finne som seksjon borti generalistbloggen, som tross alt også befatter seg med mediespørsmål.

Og derfor går avisene åt skogen

Når inntektene skrumper, er kanskje ikke økte utgifter det beste mottiltaket, med unntak, selvfølgelig, av de gangene de er til inntekts ervervelse.

Etter tiårs økonomiske utfordringer, er det likevel det mediehusene gjør. Fra å være rene aviser, på prent og på nett, er de blitt mediehus i videste forstand, med aktivitet i alle tenkelige kanaler.

Jeg har brukt Aftenposten i montasjen min over, ikke fordi avishuset på noen måte skiller seg fra de andre, men fordi det er så representativt, med papirutgave, magasin (her utelatt), nettbrett- og mobilutgaver, ordinær nettutgave, web-TV og podcast.

Avis, radio og TV i ett. Just som alle de andre.

Likevel spør medielederne seg hvorfor de ikke tjener mer!

Det fins bare én oppskrift: Legg ned radio- og TV-satsingene, umiddelbart. Jeg er sikkert ikke alene om å bry meg filla:

For hør, Aftenposten, Dagbladet, VG – og resten av Medie-Norge: Vi har allerede radio og TV*, flesteparten av oss også via strømmetjenester.

Og dropp nyheter trykt på døde trær:

Aftenposten

Kutt disse tre, de tre desidert mest kostbare formidlingsmetodene, og du sitter igjen med billig-web (hallo, det er en grunn til at så mange har råd til å blogge!). For det er fortsatt nyhetene som gjelder.

Eller tror dere dette er så jævlig kostnadseffektivt, herr og fru redaktører?

VGTV
Fra VGTV-studio.

Det handler vel mest om at dere har en kringkastingssjef i magen, gjør det ikke – for så å klandre nrk.no for å ødelegge for nettavisene, etter først å ha tråkket i NRKs tradisjonelle bed?

Greia er uansett: Skrot podcastene, dropp TV-satsingen og la papirutgavene fare. Så går det dere godt, og dere får leve lenge i landet.

Skomaker, bli ved din lest, og all den jazzen. Det er ikke verre, vet dere.

Hva faen er det med dere? Drit i om skipet går under, så lenge det er med flagget til topps?

*Javel, så er det hovedsakelig Pute-TV, men jeg vet ikke helt hva det er som får dere til å tro at dere gjør det bedre.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser 17.02.2016.

Valg, partilogoer og grafisk avismoro

Det er vel ikke så usannsynlig at man lett går en smule bonkers i avisredaksjonene, når det bare er helgen som skiller oss fra valgdagen. Slik vår lokale avis gjorde i går, i et oppslag om forskjellen på kommunens grønne (som, Gud hjelpe oss alle, avslører at det – blant dem – er Sp som ligger forrest i løypa). Bildet for oven kan studeres i all sin prakt her.

Det er klart det er gøy å leke. Du tegner eller klasker opp noen ferdige, grafiske former, og konverterer dem til billed- eller tekstrammer (eller, som i dette tilfellet, begge deler, som muligens er å gå en tanke overboard – eller, for å si det som det er, rett og slett bananas). Fort gjort i en port. Jeg gjør det selv, jeg, så det er ikke det – og tanken er jo morsom. Men er det ett grafisk prinsipp som trumfer dem alle, er det nå likevel funksjonaliteten, hvori lesbarheten altså inkludert. Og om just den er det vel et og annet å si:

Uh-oh …
Uh-oh …

Samtidig står det vel ikke til å nekte at man fortrinnsvis bør unngå steinkasting når man sitter i glasshus, og siden jeg er kjent for å begå lignende selv, er det sikkert best å passe munnen (teksten fortsetter under … teksten):

Coca-Cola

Selv om jeg kanskje syns jeg slapp heldigere fra det, men ikke mye, for det er en risikosport jeg trolig burde holde meg for god for, så lenge det ikke er for lutter leik og spas, vel å merke. Det gjelder kanskje avisene også, i og for seg – om utøveren har det aldri så moro i prosessen.

Hvorom allting er: Godt valg, alla barn!

TV-lisensen opp i röyk?

I sommer ble det klart at ikke mer enn tolv prosent av unge mellom 18 og 29 år er positivt innstilt til kringkastingsavgiften, trolig bedre kjent som TV-lisensen, mens hele 37 prosent av befolkningen under ett motsetter seg den obligatoriske avgiften.

Kun halvparten av de spurte sier de støtter ordningen, og støtten er størst blant dem over 60, og lavest blant yngre og vestlendinger.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, fra tiden som konsernsjef i Amedia. Foto fra Amedia
Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, fra tiden som konsernsjef i Amedia. Foto fra Amedia

Det siste utvilsomt et utslag av den utbredte misforståelsen om kraftig Oslo-slagside, hva man nå ellers måtte mene om det, betraktet med objektive briller. Det som derimot synes klart, er at kringkastingssjefen snart må ta grep. Men det er visst ikke bare bare.

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen virker urokkelig i synet på å møte konkurransen – på konkurrentenes premisser.

Fail!

Det er ikke første gang jeg understreker behovet for særpreg, dersom NRK skal overleve som lisensfinansiert statskanal. Eller, som jeg skrev i en bebloggelse sist mars:

Som varm tilhenger av en ikke-kommersiell allmennkringkaster, er også jeg tilbøyelig til å mene at den kunne ha vært det – noe den imidlertid for øyeblikket ikke er. Skal vi beholde en lisensfinansiert og ikke-kommersiell allmennkringkaster, må den sørge for at den skiller seg dramatisk fra de reality-infiserte trash-kanalene – ikke, som nå, gjøre sitt aller beste for å emulere dem.

Det ser det ikke ut til at Krinken helt har klart, og folket er ikke de eneste som vil kringkastingsavgiften til livs. Som kjent har vi også en regjering som er sterkt kritisk til finansieringsformen – og til særstillingen NRK er velsignet med (og etter mitt syn fortsatt bør ha).

47 mill ut vinduet

Sommerbåten
Sommerbåten «Sjøkurs» i smult farvann. Foto fra NRK

Det er godt mulig at Kringkastingens storsatsing for sommermånedene, Sommeråpent, er et slags grep, men la oss nå være så ærlig at vi medgir at du ikke treffer dem mellom 18 og 29, som så kraftig motsetter seg kringkastingsavgiften.

Herre, min gud og min skaper, den treffer ikke engang meg, med mine 53 levde år!

Legger du så til det enkle faktum at satsingen koster statskanalen 47 hardt ervervede (?) millioner, for et program de færreste vil ha, begynner det kanskje å demre hvorfor lisensmotstanden er som den er. Men misforstå meg endelig rett. Jeg betaler gjerne enda mer, jeg:

NRK av 2014 har fått meg til å savne Norsk Rikskringkasting anno 1970, og det er pokker ta meg ikke tull. Om dere dropper alle sponsorplakatene, før og etter større egenproduksjoner, og lar det trashy klientellet seile sin egen sjø, er jeg ikke bare villig til å akseptere svarthvitt-sendinger med monolyd, jeg higer etter det. Jeg tror sågar jeg gladelig hadde bejublet en dobling av TV-lisensen.

— Fra generalistbloggen min, 6. desember 2014

Vidar Theisen

Her kan det selvfølgelig innvendes at 47 millioner ikke svarer til mer enn ti–tolv ganske ordinære eneboliger, men jeg sogner engang til generasjonen som anser slikt en liten formue – og er forhåpentligvis ikke alene om det.

Peanøtter ut av vinduet?

På forsommeren lanserte for øvrig Dagsrevyen sin nye vignett, med musikk fra den gullkantede og bejublede Röyksopp-duoen, for den nette sum av 200.000 penger – pluss åtte–ti års royalties (av ukjent omfang).

Nå er selvfølgelig 200.000 kroner bare peanøtter, ikke stort mer enn en anstendig månedslønn, så det skal jeg ikke si noe på. Men munnhellet «mange bekker små gjør stor å» skulle likevel være kjent for de fleste.


Det er i bunn og grunn lite å utsette på musikken (eller vignetten som sådan). Jeg liker den, jeg, men det der snekret altså den durkdrevne duoen fakta faen ihop på en skarve halvtime, som skulle gi en timebetaling på kr 400.000,-. Med dagens teknologiske løsninger, kunne oppgaven med fordel ha tilfalt NRKs bedriftsbarnehage, med ikke så veldig ulikt resultat.

Med pølsefest som belønning, kanskje? Vinn-vinn!

Hundretusener eller gratis?

For å illustrere, spilte og mikset jeg denne trallen på et lite kvarter:


(Ok, på en halvtime, da, men det var bare fordi jeg ikke ante hva jeg skulle spille, og brukte tyve minutter på å velge instrumenter.)

Far snekrer musikk i stua. Bloggers foto
Far snekrer musikk i stua. Bloggers foto

Den kan de få gratis, når de finner tiden moden for bytte, om en åtte–ti års tid (bare last den ned, gutta – trenger ikke si det til meg engang!). Det bør kanskje anføres at jeg muligens hadde brukt tid på den, var den et reelt oppdrag, men neppe mer en tre timer. Ikke uten betaling, iallfall.

Misforstå meg endelig rett, jeg liker, som alt nevnt, Röyksopp, innenfor rimelighetens grenser, men seriøst, ta en gjennomlytting av alternativene over (ikke at innspillet mitt er ment som et alternativ).

  1. Kr 200.000,- + åtte–ti års royalties
  2. Gratis

Det er klart, har du ikke noe forhold til pengesekken du forvalter, går det sikkert ut på ett, men om det var dine penger?

For la oss fjese det: Lisenskronene er våre penger, noe som gjør lisensmotstanden desto mer begripelig.

Tror jeg NRK kan overleve uten TV-lisensen? Med ressursene og markedsposisjonen virksomheten har akkumulert, gjennom mesteparten av forrige århundre, og hele dette, skal det veldig godt gjøres å kjøre mediebedriften i grøften.

Men skjeen  tas i en annen hånd.

Jeg stiller meg sterkt tvilende til at de bevilgende myndigheter og vår lovgivende forsamling fortsatt godtar at pengene flakser hit og dit, når behovene kan fylles med så enkle midler som her illustrert. Spesielt når de garantert har folk på huset, som, i motsetning til meg, kan musisere!

Just sayin’, Eriksen.

P.S. Hva den visuelle biten av Dagsrevyen-vignetten, produsert av Bintro, må ha kostet, må da fuglene alene vite (mye, mye mer enn musikken, iallfall), men du vil ikke tro hva man får til med iMovie i stova!