When in Rome

Som nevnt i en bloggpost her om uken, har jeg, for første gang på de snart åtte årene vi har bebodd sunnhordlandske Tysnes kommune, kontemplert utsiktene for å betjene lokalmarkedet med allehånde kommunikasjonstjenester – noe som også er bakgrunnen for at jeg denne uken rykket ovenfor avbildet kjellerannonse, på skarve én centimeters høyde (det er utrolig hvor mye man kan få sagt på en så liten flate), inn i lokalavisen i går.

Til alt overmål på nynorsk. Tross alt, som de sier: When in Rome, do as the Romans do. Og ærlig talt, henvender du deg til et publikum, gjør du det tross alt på deres språk. Alt annet ville engang være uforskammet, hinsides all folkeskikk.

Eller for å si det sånn: Jeg hadde ikke henvendt meg til italienere – romere inkludert – på norsk.

Ikke at det har hjulpet nevneverdig, men så er det også (igjen, som de sier) early days. Foreløpig har det vært uten noen verdens form for respons eller trafikkøkning. Kanskje på grunn av annonsens unnselighet, eller fordi det lokale næringslivet anser profesjonell bistand en smule råflott – hva vet jeg.

Den som intet våger, intet uansett vinner, skjønt man gjerne skulle hatt råd til større annonser, noe som for fremtiden vil avhenge av responsen, naturligvis.

Det avhenger i stor grad av om det er lokalt behov for noen som behersker både innhold, språk og form. Vi får spørre denne potensielle kunden, som etterlyste «Biologisk ansvarleg rognkjeks» – på siden vis-à-vis, i samme avis (rim slim plim):

Biologisk ansvarlig rognkjeks.
Biologisk ansvarleg rognkjeks.
Ønske meg lykke til!

Nu også på Facebook

Først idet Facebook for lengst er erklært en smule retro, fikk jeg somlet meg til å stable på bena en egen Facebook-side for frilansvirksomheten min, for dem som – mot all tenkelig formodning – skulle ha interesse av å holde seg àjour med hvilke tjenester jeg har å by på. Og du finner den her.

Sosiale medier

Som mangeårig frilanser for en rekke virksomheter i Oslo-området, har jeg bestemt meg for å prøve meg på det lokale markedet, med hvilket jeg mener bergensregionen, i relativt vid forstand – ikke å forglemme Tysnes, hvor jeg engang bor. Tross alt ville det være for galt om bare oslovirksomheter skal få nyte godt av godsakene! Jeg burde skamme meg. Dette kommer til å innebære noen fremstøt, som også er bakgrunn for FB-siden.

Facebook-siden er ikke på noen måte forbundet med min cirka tiårige, nær inaktive privatkonto, dog.

Følg med!

Insta-revival

Jeg var visst aldri noen stor Instagram-bruker, men er, etter mange års inaktivitet, kommet til at ens årelange konto ikke nødvendigvis må ligge brakk, når man nå engang har den.

I denne omgang går vi for posting av vektorgrafikk, som vist her:

Drawn om computer (vector graphics). #vespa #piaggio #vectorgraphics #drawing #vectorillustration #vectorart

A post shared by Jarle Petterson (@jarlepetterson) on

Skjønt annen bruk utvilsomt også kan ha noe for seg. Følgelig vil jeg prøve å poste noe fra arkivene på daglig basis – om jeg bare husker å følge opp.

Følg gjerne med, du også!

Innholdsmarkedsføring og redaksjonell samrøre

Når avisredaksjonene undergraver annonsørenes innholdsmarkedsføring med egne redaksjonelle alternativer, og fortsetter å spørre seg hvorfor innholdsmarkedsføringen ikke ble den suksessen de forestilte seg …

Ovenforstående eksempel hentet fra dagens db.no-front, her også gjengitt i ubeskåret utførelse:

eggerøre innholdsmarkedsføring content marketing Dagbladet
Dagbladet rører.

Opprinnelig postet borti Nedtegnelser i dag (men mer hjemmehørende her, fastslo man.)

– Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Gode momenter fra en gammel samarbeidspartner:

– Hvor er innovasjonen når det gjelder betaling for nettinnhold, spør Tom Otmmar.

Er det lov å spørre hva slags innovasjon dere driver med, dere som nå skal redde mediebransjen og samtidig gi meg en sjanse til å henge med? Dere lager smarte murer som slipper meg gratis igjennom de første gangene så jeg blir fristet, lokker med sukkersøte rabatter og snart vil dere sikkert prøve å fiske frem innholdet i pengepungen min en tiøring av gangen. Uansett hvordan  dere har tenkt å gjøre det, så går det en tydelig grense. Den går der den alltid har gått, i bunnen av lommeboken.

Jeg kan rett og slett ikke betale mer, det er altfor mye innhold der ute på nettet. Jeg orker ikke flere annonser. Dere overvåker meg døgnet rundt, tetter igjen alle ledige hull og fyller hodet mitt dag og natt.

Kilde: – Jeg kan rett og slett ikke betale mer | Kampanje

Ny målstrid i pressen?

Egentlig en bloggpost om «sprog», som jeg derfor har postet i riksmåls-bloggen Frisprog.nu, men som likevel er så mediarelatert, at jeg like godt kan parkere denne lenken her.

frisprog.nu

Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr. Norske aviser. Fotograf: Jon S/Flickr.

De aller fleste har nok lenge ansett målstriden relativt død og begravet, vel vitende om at det fortsatt ligger en og annen kriger i buskene, lik japaneren, som efter flere tiår på en øde ø, ble gjort oppmerksom på at andre verdenskrig forlengst var over.

En av dem, frilansjournalisten Hannah Miriam Kolås, begår idag et inserat i medienettstedet Medier24, hvor hun slutter seg til rekken av nynorskjournalister som krever retten til å skrive på egen målform i riksavisene, et krav jeg sant å si ikke finner det spesielt vanskelig å mobilisere sympati for.

Som håndball-pappa ligger det blant annet i min lodd å skrive kampreferater til lokalpressen, noe jeg rimeligvis gjør på mitt eget skriftsprog (som for øvrig ikke svarer til riksmålet jeg praktiserer i denne bloggen). Det noe uformelle nettstedet Tysnesningen antar sakene uredigert, slik at helgens kamper ble publisert, på bokmål, alt…

View original post 488 more words

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser, lørdag 4. juni 2016.

Papiravisen er død, leve papiravisen

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake med det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Opprinngelig publisert i Nedtegnelser, fredag 3. juni 2016.

Jarle Podersons Pettcast

Ute med podcast

Man snekret en kjapp podcast her om dagen. Ikke så meget fordi man hadde lyst, men fordi temaet innbød til mediet – fordi det var mediet.

Siden viste tilbakemeldingene at den slo an, med oppfordring om gjentagelse (som jeg alt hadde ansett en mulighet).

Følgelig blir det kanskje en auditiv utlegning, en gang i måneden eller så. Inntil videre, her er marsutgaven, med alle sine svakheter:

Skulle du være interessert i å abonnere, kan du gjøre det her, foruten at podcasten nå blir å finne som seksjon borti generalistbloggen, som tross alt også befatter seg med mediespørsmål.

Og derfor går avisene åt skogen

Når inntektene skrumper, er kanskje ikke økte utgifter det beste mottiltaket, med unntak, selvfølgelig, av de gangene de er til inntekts ervervelse.

Etter tiårs økonomiske utfordringer, er det likevel det mediehusene gjør. Fra å være rene aviser, på prent og på nett, er de blitt mediehus i videste forstand, med aktivitet i alle tenkelige kanaler.

Jeg har brukt Aftenposten i montasjen min over, ikke fordi avishuset på noen måte skiller seg fra de andre, men fordi det er så representativt, med papirutgave, magasin (her utelatt), nettbrett- og mobilutgaver, ordinær nettutgave, web-TV og podcast.

Avis, radio og TV i ett. Just som alle de andre.

Likevel spør medielederne seg hvorfor de ikke tjener mer!

Det fins bare én oppskrift: Legg ned radio- og TV-satsingene, umiddelbart. Jeg er sikkert ikke alene om å bry meg filla:

For hør, Aftenposten, Dagbladet, VG – og resten av Medie-Norge: Vi har allerede radio og TV*, flesteparten av oss også via strømmetjenester.

Og dropp nyheter trykt på døde trær:

Aftenposten

Kutt disse tre, de tre desidert mest kostbare formidlingsmetodene, og du sitter igjen med billig-web (hallo, det er en grunn til at så mange har råd til å blogge!). For det er fortsatt nyhetene som gjelder.

Eller tror dere dette er så jævlig kostnadseffektivt, herr og fru redaktører?

VGTV
Fra VGTV-studio.

Det handler vel mest om at dere har en kringkastingssjef i magen, gjør det ikke – for så å klandre nrk.no for å ødelegge for nettavisene, etter først å ha tråkket i NRKs tradisjonelle bed?

Greia er uansett: Skrot podcastene, dropp TV-satsingen og la papirutgavene fare. Så går det dere godt, og dere får leve lenge i landet.

Skomaker, bli ved din lest, og all den jazzen. Det er ikke verre, vet dere.

Hva faen er det med dere? Drit i om skipet går under, så lenge det er med flagget til topps?

*Javel, så er det hovedsakelig Pute-TV, men jeg vet ikke helt hva det er som får dere til å tro at dere gjør det bedre.

Opprinnelig publisert i Nedtegnelser 17.02.2016.