Borgerjournalistikk

Alt i svært ung alder følte jeg nok at journalistyrket var befengt med det jeg anså svært ubehagelig dyneløfting, skjønt akkurat den utviklingen har eskalert voldsomt, i løpet av de 30 årene som siden er passert. Deri ligger nok også mye av forklaringen til et mangeårig sveip innom reklame-, design- og kommunikasjonsfagene, før jeg returnerte til journalistikken i 1997.

Valget av avis, da jeg hadde min presserenessanse senhøstes 1997, var alt annet enn tilfeldig. Skulle jeg gjenoppta journalistikken, måtte det bli i en presumptivt seriøs avis. En lørdag jeg administrerte Aftenposten.no alene (ressursene var knappe, alt da – og Internett noe Schibsted-konsernet foreløpig lekte seg med), sprang nyheten om Ap-høvding Reiulf Steens sjokkterapi-behandling hos NTB. En nyhet jeg vurderte så tabloid, at jeg fant det opportunt å overlate den til Dagbladet og VG.

Det skulle vise seg å være en grov feilvurdering, noe en hissig telefon fra redaktøren også gjorde klart. Aftenposten var simpelthen ikke Aftenposten lenger – og jeg muligens ikke eslet for avisens nye linje. Men jeg holdt fortet i nok ett år, mens utviklingen fortsatte sin skjeve gang, der blant annet bokanmeldelser ble utstyrt med «Kjøp»-knapp til Schibsteds egen nettbokhandel, Bokkilden (nå del av De Norske Bokklubbene), og musikkanmeldelser med ditto til nett-platesjappe. Journalistikken var på god vei til å ofres på kommersens alter (og det sier jeg, som er kommersiell så det forslår – når det er det som skal være rollen min, vel å merke!).

Rundt ti år senere, da mulighetene på Internett hadde modnet tilstrekkelig, lanserte jeg på nyåret 2006 den alternative nettavisen Depesjer, som fort ble supplert med Borgerjournalistene.org (domenet er deaktivert). Initiativet skulle vise seg å leve i 21 måneder, med svært høy publiseringsfrekkvens, men var for tungrodd (basert på publiseringsløsningen eZ Publish). Andre alternativer hadde også dukket opp, og fremtvunget en konsolidering av borgerjournalistikken, i form av en nordisk fellessplattform – også det på mitt initiativ. Jeg sakser fra Wikipedia:

iNorden.org er en felles, nordisk satsing på borgerjournalistikk, der bloggere, skribenter, aspirerende og erfarne journalister inviteres til å bidra til en nyhetsportal for hele Norden, som skal sette en ny standard for borgerjournalistikk i vår del av verden.

Som et privat, kollektivt og brukerstyrt non-profit-inititativ, ligger det i kortene at ingen skal tjene penger på iNorden. Tjenesten er etablert på idealistisk basis, med intensjoner om at borgerjournalistikk for alvor blir en faktor i det nordiske mediebildet.

Både paraplytjenesten iNorden.org og de nasjonale portalene iNorden.dk, iNorden.no og iNorden.se er for tiden under etablering, og vil, så snart redaksjoner er etablert, få selskap av iNorden.fi og iNorden.is. Det etableres dessuten en all-nordisk, engelskspråklig portal på english.iNorden.org, hvor engelskbloggende/-skrivende nordboere får anledning til å boltre seg med journalistikk, kulturanmeldelser eller andre meningsytringer. Her får også bidragsytere fra andre deler av verden mulighet til å skrive om nordiske forhold.

De beste sakene fra de forskjellige landene presenteres også på forsiden av iNorden.org, og vil i spesielle tilfeller også bli oversatt til engelsk.

Nettstedet, som ble lansert 29. oktober 2007, oppgir foreløpig ingen nasjonale besøktstall, men hadde samlet 273.000 sideoppslag i februar måned.

iNorden.org ble grunnlagt av Fred Rune Rahm, Pål Hivand, Jarle Petterson og Øyvind Strømmen. Den norske utgaven har for tiden kun én redaktør: Øyvind Strømmen.

Å vekke dugnadsånden innenfor journalistikk, skulle vise seg en hardere nøtt enn jeg først hadde antatt. Senhøstes 2008 kastet jeg inn håndkleet, og overlot driften til kollega Øyvind Strømmen, som etter kort tid også måtte gi tapt for mangelfullt engasjement.

Men jeg mente fortsatt at behovet var der. Derfor den lette aggregeringstjenesten Non-tab.com, som jeg lanserte på forsommeren 2012 (avviklet alt påfølgende år). For presseforsøplingen fortsetter, som jeg prøvde å vise i dens motstykke, SV Nett (Sjokk & Vantro Nett).

Reklamer