Intervju med Jan Egeland

På forsommeren 2008 intervjuet jeg daværende NUPI-direktør Jan Egeland (nå Flyktninghjelpens generalsekretær) om næringslivets samfunnsansvar – til et temabilag i Dagens Næringsliv.

– Næringslivet må ta samfunnsansvar

Når norske virksomheter slipper ut drivhusgasser, kan det få konsekvenser for fjerne stillehavsøyer. Når vi importerer tropisk tømmer, ser vi ikke konsekvensene, men det gjør befolkningen i de burmesiske og brasilianske regnskogene.

Av: Jarle Petterson

NUPI-direktør og tidligere visegeneralsekretær i FN, Jan Egeland, mener norsk næringsliv kan bidra til å redusere den globale oppvarmingen.

– Jeg har selv en datter som satte seg fore å finne ut hvordan vi kunne gjøre vår lille familie CO2-nøytral, og vi ble enige om å investere i det. Jeg er glad for at norske bedrifter nå diskuterer hvordan de kan klare å bli CO2-nøytrale. Jeg har hørt at norsk fisk flys fra Nord-Norge til Kina, foredles der og flys tilbake for salg i Nord-Norge. Slike eksempler må det bli slutt på. Det gjelder også halvfabrikata, som sendes fra det ene landet til det andre. Det fins mange måter å endre virksomhetene våre på. Med ny teknologi og bedre organisering, kan vi redusere mange av disse absurditetene. En t-skjorte kan ha reist verden rundt før den selges i Oslo, og sånn kan vi jo ikke ha det.

– I fremtiden tror jeg at både transport og utslipp kommer til å bli priset helt annerledes, mener Egeland. På spørsmål om hva han syns om import av tropisk tømmer, svarer han:

– Nå er det jo ikke slik at tropisk tømmer à priori er så mye verre enn annet tømmer. Det spørs jo hvor tømmeret er felt. Det fins eksempler på bærekraftig utvinning av tømmer, både i Norge og i tropiske land, som må få leve av skogen, slik vi gjør det.

Humanitære prosjekter ikke nok

– På nyhetene hører vi tidvis om norsk gruvevirksomhet på Filippinene eller norske tjenester utført i Guantanamo Bay, som utad kan ha bidratt til å gi norsk næringsliv riper i lakken. Har norsk næringsliv for frie tøyler i utlandet etter din mening?

– Nei, stort sett har det blitt mye bedre over årene. For 300 år siden var norsk skipsfart involvert i slavehandel. I dag er det mitt klare inntrykk at norsk næringsliv stort sett er seg sitt samfunnsansvar meget bevisst. En del norske bedrifter kan faktisk være ganske stolte over hva de har utrettet, enten det er innenfor oljevirksomhet, telekommunikasjon eller hva det nå måtte være. Det er imidlertid viktig å være klar over at jo mer internasjonaliserte vi blir desto tettere kommer vi innpå de etiske dilemmaene. Vi kan bli en del av systemer som kan være grunnleggende urettferdige. Det er ikke lenger nok å drive avlat med humanitære prosjekter; vi må også være en del av løsningen av de store samfunnsutfordringene.

– Profitterer norske virksomheter urettmessig på at Norge som nasjon har et godt omdømme, både som fredsmegler, leder av giverlandgrupper, som global miljøforkjemper, vertsland for utdeling av Nobels fredspris og så videre?

– Nei, norsk næringsliv har selv bidratt til det stort sett gode omdømmet Norge har i store deler av verden, gjennom sine bidrag til norsk samfunnsliv og utenrikspolitikk. Ofte overdriver vi nok hvor mye andre setter pris på oss. Mitt inntrykk er at de fleste fortsatt har et temmelig svevende inntrykk av vårt land og folk. Skjev internasjonal maktfordeling

Egeland understreker imidlertid at dette ikke må få lov til å fungere som en hvilepute:

– Bedriftene må være seg sitt samfunnsansvar bevisst, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De må dels aktivt fremme arbeidstagerrettigheter, miljøvern og sosial trygghet i sine virkeområder, og samtidig må de være mer bevisst på å ikke indirekte bidra til maktmisbruk. Selskapene har strategisk viktige ressurser innen telekommunikasjon, teknologiutvikling og energiressurser. Dette kan lett misbrukes i unntakssituasjoner, hvor vertslandets politiske og militære eliter ensretter og undertrykker.

– Hvordan føltes det å skulle oppnå resultater i FN-systemet, som for en stor del baserer seg på flertallsvedtak det ofte viste seg vanskelig å få til?

– Nå har heldigvis vetoretten blitt mindre og mindre brukt, etter at den kalde krigen opphørte. Det største problemet i dag er at mange viktige land fortsatt ikke får sitte ved bordet. Det er jo ironisk at India, som seiler opp til å bli verdens mest folkerike land, ikke engang får plass i Sikkerhetsrådet. Afrikas viktigste land, Nigeria, har heller ikke fast plass, mens tre europeiske land har det. Vesten blir stadig mindre innflytelsesrik, og må erkjenne at Asia blir viktigere, men da må asiatiske stormakter også ta mer globalt ansvar og dele mer på byrdene i internasjonalt arbeid.

Foto: Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen (NUPI-direktør da dette intervjuet ble gjennomført). Foto fra Flyktninghjelpen.

Reklamer